PROJECT MOKEN

Marinreparatørene mener at skal vi virkelig bry oss om havet, må vi begynne å se på naturen under overflaten som et sted, eller som steder på lik linje med steder på land.
Vår vestlige verden har avgrenset “stedet” til landjorden og havoverflaten, om vi har satt navn på noe under overflaten, er det grunner og undervannsskjær som har utgjort fare for seilende, og navnene disse bærer er ofte ganske negativt ladet. 


Verdens siste sjønomader, Mokenfolket, har et helt annet forhold til landskapet under vann, og har et like sterkt, om ikke sterkere forhold til havets «steder», som steder på land. I en verden der moderne verden og dens umettelige jakt på ressurser finner vei til hver avkrok, trenger Mokenfolket støtte og hjelp, for å ikke bli utradert som kultur. Men enda viktigere er hva vi kan lære av Mokenfolket: Å se havet som en del av verden, og forvalte dets ressurser på en ydmyk måte. I det store bildet, er dette en del av lærdommen vi sårt trenger for ikke å utradere oss selv. 



Marinreparatørene samarbeider nært med non-profit organisasjonen Project Moken, for å nyttegjøre tidløs lowtech kunnskap fra urbefolkninger i en moderne setting hvor viktige konsepter og ferdigheter ofte er glemt. Marinreparatørene forvalter også Project Mokens forretninger som egen avdeling i sin organisasjon.

 Her er hva Runar skriver om Mokenfolket og deres situasjon:

 “En dags seilas rett vest for Myanmar ligger en rekke med 832 øyer, som strekker seg rett nord/syd i omtrent avstanden Norge-Danmark. Den sydligste øya ligger rett innenfor Thai territorial-grense (Surin). Arkipelet kalles Mergui og Myeik (Lokal-Burmesisk). Fra sentralt hold i Myanmar styres øyene av en fraksjon innenfor militæret opp til den 11'te breddegrad, og en annen del ovenfor dette. Jo lenger nord man reiser, jo nærmere de større byene og moderne sivilisasjon kommer man. Absolutt alle øyene vil fremdeles måtte beskrives som tropiske paradis-øyer, selv om overfiske har påvirket alle marine økosystemer og forsøpling rundt landsbyer og militærbaser preger disse nærområdene. Alle landsbyer og bosetninger, bortsett fra noen få i nærheten av Lampi Nasjonalpark, ligger i tilknytning til militære baser på øyer som er forbudt å besøke. På den største øya nær grensen på Burmesisk side ligger det en resort i tilknytning til et kasino.



Regner med at dette er eid fra Thailand, som også sender en del liveaboard dykkerbåter og private charter-fartøyer opp i arkipelet fra Phuket. Når man seiler kan man ikke stole 100% på kart eller GPS, for øyriket er aldri blitt nøyaktig kartlagt. Det kan dukke opp en holme eller et rev i baugen selv om plottet led ser klar ut. Alle Moken er tilknyttet en av landsbyene, og føler seg tryggere der enn på havet. De brukes som arbeidskraft ved byggeprosjekter i tilknytning til militærbasene, og sørger for leveranser av fangst fra havet med tradisjonelle metoder, blekksprut fanget for hånd i særdeleshet. Frem til årtusenskiftet var det ikke uvanlig å se familier med Moken ombord i sine Kabanger (husbåter) fortøyd sammen i flotillaer på opptil 5 båter inni en lagune. Nå ser man bare sporadiske chapan'er (små kanoer) på daglige fangst-utflukter fra landsbyene. Når militære fartøy kommer over burmesiske fiskere som bruker dynamitt, og sender ned Moken med luftslanger fra overflaten for å plukke opp den døde fisken, forventer de en stor del av profitten når fisken selges. Moken arresteres gjerne i perioden frem til pengene er betalt. Veldig mange Moken menn dør unge, og en stor del av Moken-kvinnene gifter seg i ung alder med Burmesiske fiskere for å kunne forsørge barna. Det er stor barnedødelighet, og mange kvinner dør i barsel. Grunnene til at Moken nå ikke seiler rundt i Kabanger er først og fremst at andre grupperinger hindrer dem i å høste trær (ett eneste pr. Kabang). Hvem som styrer og profitterer på hogst i Myanmar vet jeg ikke, men i Thailand går korrupsjonslinjene fra ulovlig hogst i nasjonalparkene helt opp til styresmaktene. En annen grunn til at Moken ikke ferdes i Kabangene lenger er at de blir overfalt. De har ingen identitetspapirer, så overgripere risikerer ikke straff om de raner og trakasserer Moken. En Kabang er så karakteristisk at Moken foretrekker andre farkoster som ikke røper deres etnisitet. Nok en grunn er at Kabangene er utviklet som husbåter i naturlige materialer over tusenvis av år, og er upraktiske om man bare skal en svipptur ut på sjøen fra en fast bopel på land. 


 Moken er pragmatiske, og innfinner seg med skiftende omgivelser. De unge lærer av å betrakte de eldres aktiviteter. Derfor overføres ikke lærdom om ikke aktiviteten lenger er i bruk. Landsbylivet gjør på dette vis at unge Moken ikke lærer å dykke ordentlig, og den intrikate prosessen med å fremstille en Kabang dør med de gamle. Skal Moken-kulturen bevares må det umiddelbart etableres et område der de trygt kan ferdes, og forsørge familien med tradisjonelle Moken aktiviteter. Jeg får stadig henvendelser til Project Moken fra folk som vil/skal besøke Mergui-arkipelet enden i en chartret seilbåt, privat yacht eller ombord i en liveaboard dykkerbåt, og ønsker å møte, dykke med og seile med Moken. Dette er umulig å få til fordi de holder til på forbudte øyer, og kommuniserer kun åpenhjertig med andre Moken. Løsningen er derfor å etablere en flytende base hvor Moken trygt kan oppholde seg og guide turister på utflukter: en flytende øko-camp som alle turister i arkipelet vet om og kan besøke på sin ferd mellom øyene. Vi må finne ut hvem som kan gi oss garantert tilgang til en øy med passende laguner, og kjøpe inn noen gamle skrog som mores opp og modifiseres til formålet. Project Moken har allerede vært i kontakt med de fleste selskaper som chartrer i Mergui, kjenner til enkelte autoritetsfigurer i nærmiljøene, og har god kontakt med Moken-befolkningen. Når det formelle og finansielle er på plass, så er det sannsynlig at enkel drift kan være igang ila. noen måneder. Husk at monsoontiden er værhard, så sesongen i arkipelet er fra slutten av November til begynnelsen av April.”